Dette er en vannymfe. Denne fant jeg ved et lite myrtjern ikke så langt unna der jeg bor. De er ganske pene, med den klare blå fargen og der jeg fant denne, vrimler det av dem. Du trenger bare å nærme deg kanten av tjernet, og det flyr opp haugevis av dem. Nå for tiden er det heller ikke uvanlig å se dem i det som kalles parringshjul. Nymfene (eller “larvene”, om du vil) lever i vann i et helt år før de klatrer opp og bryter seg ut av “huden” og etter noen timer blir de seende ut som på bildet over. Dette flyge-stadiet kalles imago og varer fra juni til midten av september.
De små merkene som er øverst, nesten ytterst på vingene kalles vingemerker, eller pterostigma (bare stigma på engelsk).
Jeg er ikke helt sikker på hvilken art akkurat denne er, men jeg syns den likner mest på en sørlig vannymfe (hann), men nå er jeg ingen entomolog heller…
Pen var den iallefall!
Det har nok en gang blitt litt lite blogging den siste tiden. Det har mildt sagt vært en hektisk uke og bloggen har igjen gang blitt nedprioritert.
Jeg er usikker på om jeg nevnt det før, men jeg har altså byttet fra bachelor i litteraturstuder til et årsstudium i psykologi (med håp om å gå videre til et profesjonsstudium). Med andre ord; i år kom jeg inn på det jeg ville – litteraturstudier var faktisk helt nede på 6. plass på listen min!
Ja, det har altså vært en hektisk uke, man må jo flytte igjen og slikt tar tid (rett nok til samme leilighet som i fjor, - men alikevel…). Fadderuke har det også vært, - som mer eller mindre betyr at man skal ut på byen og drikke omtrent fem-seks dager i strekk. Lat som jeg er, ble det bare to utekvelder på meg, dessuten sto jeg ikke i syre og annen dritt for å drikke bort pengene!
De fleste av pengene har fått vinger å fly på denne uken, så nå er jeg nok en gang tilbake på bare stipend fra vår kjære lånekasse. Blant annet har jeg kjøpt to datamaskiner – en bruksmaskin som skal stå hjemme og en minimaskin til å ta med på forelesningene (forøvrig den jeg skriver på nå).
Nytt objektiv til kameraet “måtte” jeg også ha, valget falt på et Sigma 70 – 300 mm, så nå blir det kanskje enda flere bilder på bloggen! (røm mens du kan!)
For å avslutte ødslingen kjøpte jeg og min kjære det jeg kaller en “big-ass TV” til leiligheten, - hvilket tilsvarer 40 ”, som blir enormt på en liten leilighet. Noen få cder har også blitt kjøpt, men disse kommer jeg sikkert til å skrive mer om senere.
Så der – alle 85 000 kronestykkene som min forhenværende arbeidsgiver delte ut er nå mer eller mindre borte! (nå må selvsagt ikke bilen glemmes heller – den var jo ikke direkte billig!). Alt sammen var selvsagt gjennomtenkte og planlagte kjøp (det er egentlig svært, svært sjeldent jeg kjøper noe spontant), og jeg er sånn egentlig fornøyd med alt sammen. Den gamle “bruksmaskinen” var døden nær og TVen syns svært ofte at gress skulle være lilla og himmelen gul, så alt det måtte byttes nå uansett. Det eneste jeg sånn egentlig ikke trengte var objektivet, men… Har man penger så har man penger! Angre kan man gjøre senere når toro-suppe er det eneste det usle studielånet tillater.
I morgen begynner jeg altså endelig på skolen igjen, og da blir det endelig litt mer liv på obskur.net også.
Bare sånn btw. så er jeg ikke heeelt ferdig med litteraturstudiene enda. Ettersom jeg allerede har ex.phil., kommer jeg til å ta ett av litteraturfagene for å få kabalen med lånekassen til å gå opp dette semesteret, men etter nyttår er det fullt kjør på psykologi!
Jeg har nettopp nå vært i Bergen med noen saker før jeg skal flytte tilbake nå på søndag. Akkurat nå sitter jeg i ferjekø. Kjøreturen til ferja er kanskje den verste kjøreturen jeg noensinnne har hatt!
Jeg tror aldri jeg har blitt så sint og aggressiv under kjøring før og håper aldri jeg blir det igjen.
Det at jeg hørte på Skambankt i kjørende stund hjalp sikkert heller ikke…
Problemet mitt er selvsagt en tysker, - disse rottene som surrer rundt i 40 km/t når grensa er 80 km/t. Akkurat det plager meg forsåvidt ikke i det hele tatt – det er jo bare å kjøre forbi dem. Men! Disse motorveiøglene tåler selvsagt ikke å bli forbikjørt, så i det man legger seg ut for å passere, setter de selvsagt pedalen i gulvet og man må enten avbryte eller kjøre i en fart som er så lite lovlig at diverse onkler nesten hadde fått en tåre i øyekroken dersom de tilfeldigvis hadde hatt kontroll akkurat der du valgte å legge tyskerjævelen bak deg.
At disse krapylene guffer opp i det du skal passere dem er heller ingen overraskelse og jeg tar alltid det med i berekningen før jeg legger meg ut, men denne gangen var det nok en psykopat bak rattet! Ikke nok med at han guffet fra 40 km/t til 95 km/t – HAN FORSØKTE Å PRESSE MEG AV VEIEN!!!
Dette var et av de få områdene på de nydelige vestlandsveiene hvor det faktisk er gul stripe midt i veien, så jeg er ikke i tvil om hva som hendte. Når plutselig campingmonsteret ligger midt på den gule stripen er det ikke så mye å lure på egentlig…
Hadde det ikke vært for at jeg har en søt liten polo med flere hestekrefter (eller noe i den duren - 106/1,06/1,6(?) er et tall alle snakker om som visstnok er bra ved bilen) enn den burde ha, ville jeg nå hatt min egen personlige våte flekk i fjellveggen.
Jeg ble selvsagt i enda bedre humør da jeg litt senere møtte TRE nye fartsfantomer før jeg endelig nådde frem til ferja.
And just to make my day complete: mens jeg betaler billetten får jeg se det vakre synet som er en ferje som legger fra kai.
Ain’t that just the pickle in the crap sandwich that is my day?!
Og enda er det én time kjøring etter at jeg kommer meg av neste ferje (som forøvrig går først om en time).
Jeg syns virkelig Norge burde gjeninnføre klakking!
Jeg har endelig funnet en behagelig jobb å bruke dagen på - spyle. Det er verken tungt eller krevende. Slik står jeg i timevis og vandrer mer heller mindre helt bort i min egen verden. Spylingen går på autopilot og jeg er sånn egentlig ikke tilstede i den virkelige verden.
Etter et par timer kommer en av de jeg jobber med bort – det er lunch.
Men! I det jeg skal gå bort for å stenge av vannet roper min kjære kollega med høy røst og frykt i stemmen mens han peker rett ved føttene mine, “PASS DEG FOR SLANGEN!”
Undertegnede hopper selvsagt til og løper bort så fort som mulig for å komme unna dette monsteret med hoggtenner som sabler og meget, meget onde hensikter. Det faktum at det ikke finnes slanger i denne delen av landet skal man selvsagt ikke plage en stresset hjerne med, så det lar vi like godt ligge.
Etter noen sekunder på flukt, får jeg omsider summet meg og tusler tilbake til min kjære arbeidskollega som nå har knekt sammen på bakken og mellom latter og hikst presser han frem ordene; “den lekker!”
SISTE KOMMENTARER