Fire and the Thud
Postet av obskur 23. januar, 2010
TOOL - en fortolkning av det gåtefulle
Postet av obskur 21. januar, 2010Dette er en oppgave jeg skrev i Tekst og kultur om bandet TOOL og Susan Sontags estetikk. Dermed er dette nok et innlegg for googlerne og ikke de vanlige leserne 
Oppgaven fikk en C1
“Estetikk er å skjerpe sansene. For det gåtefulle. Det vakre for eksempel. Det skjønne: Estetikk er også læren om det skjønne, (og derfor også det stygge, heslige, og forholdet mellom dette)” (Linneberg 2007: s. 83).
Susan Sontag skriver i teksten Mot Fortolkningen (1964) at dypere analyse av et verk vil gjøre at man mister den sanselige opplevelsen av verket og derav mister mye av den estetiske opplevelsen av helheten. Man ser bitene av puslespillet, men ikke hele bildet. Hun mener at man utelukkende skal fokusere på helhet og beskrivelse av den ytre opplevelsen, og ikke dele opp verket, slik at man på den måten mister helhetsopplevelsen. På denne måten kritiserer hun den hermeneutiske tilnærmingen til kunst, som hun mener utelukkende fokuserer på innholdet i kunst, og forfekter en formestetikk som hun mener vil fremheve det hun kaller “kunstens erotikk”. “Det vi trenger i stedet for hermeneutikken er kunstens erotikk.” (Sontag 2007/1964: s. 41). Når vi forsøker å forstå eller tolke kunstverket, mister det sin iboende kraft som gåte, mente hun. I følge Sontag var det nettopp dette gåtefulle som kjennetegnet stor kunst - og nettopp dette gåtefulle ville man miste idet man forsøkte å forstå, fortolke, det man ikke forstår. Sontag mente at den eneste riktige måten å tilnærme seg et verk på, var en beskrivende måte, som ikke var tolkende, og som lot kunstverket forbli gåtefullt. “Den funksjon kritikken burde ha er å vise hvordan det er det er, kanskje at det er det det er i stedet for å påpeke hva det betyr.” (Sontag 2007/1964: s. 41). Eller som den marxistiske litteraturkritikeren og filosofen Theodor W. Adorno2 sier det; “All kunst er gåte … det har fra gammet av irritert kunstteorien” og “det å løse gåta er å innse grunnen til til at den er uløselig” (Adorno sitert i Linneberg 2007: s. 95). I sin tekst argumenterer Sontag at det trykket som er blitt lagt på intellektet på grunn av kulturelle og sosiale kår, har banet vei for en ny måte å tilnærme seg estetiske verk som fratar kunstens viktighet som kilde til energi og motstand mot rasjonalismen og empirismen, som sakte men sikkert svøper seg rundt nesten alle aspekter ved det vestlige liv. Hermeneutikkens fokus på innhold, gikk på bekostning av kunstens form, mens hun derimot, fokuserte på å sanse kunsten på bekostning av dens innhold.
Susan Sontag kritiserer altså hermeneutikerne for deres fortolkningstrang i forhold til kunsten og da spør jeg meg, gjelder dette også for fortolkelsen av musikk? For å se nærmere på dette har jeg valgt å ta for meg fire sanger av progrockbandet TOOL. De fire sangene jeg skal se nærmere på er uløselig knyttet sammen, både med tanke på tekst, og den ”reisen” som det instrumentale i sangene utgjør. Man kan rett og slett ikke løsrive én enkelt av sangene uten å miste helheten som de utgjør sammen. Sangene kommer fra albumet Lateralus (2001) og er: ”Lateralus”, ”Disposition”, ”Reflection” og ”Triad”. Selv om disse sangene hører sammen, velger jeg likevel å legge hovedfokuset på ”Lateralus”, ettersom det kan sies at de resterende sangene tar utgangspunkt i nettopp denne, både tematisk og rent estetisk. Å sjangerdefinere TOOL er litt vanskelig. Enkelte velger å kalle det kunst-metall, men ettersom jeg mener bandet har mer til felles med progressive band som King Crimson og Pink Floyd på grunn av utviklingen som finner sted i musikken - i motsetning til den mer klassiske oppbygning av musikk man finner hos tradisjonelle metall-band som Metallica og Slayer, - mener jeg at de må defineres som progressiv musikk - altså progrock. TOOL vokste frem på slutten av 80-tallet som en motreaksjon på den kommersielle “puddel-rock”-sjangeren som hadde vært dominerende det tiåret. I stedet for en tradisjonell populærkulturell musikk, går de mot en underliggjort og uforståelig tilnærming som kan sammenliknes med hvordan Franz Kafka brøt med tidligere tradisjoner i sine verk. Denne vanskeliggjorte tilnærmingen til musikk mener jeg åper opp for videre tolkning og gjennom fortolkningen av disse sangene, vil jeg forsøke å vise hvordan en hermeneutisk tilnærming til kunst kan tilføre den estetiske opplevelsen noe og heller øke, enn forringe våre sansers mottakelighet for kunst.
Jeg vil forsøke å analysere dette ”verket” ut fra et hermeneutisk og delvis estetisk ståsted, rett og slett fordi dette verket nærmest krever av lytteren at man ser nærmere på det og prøver å forstå flest mulig sider ved det. Med tanke på verkets noe abstrakte natur, vil det være umulig å komme med et konkret svar på at ”slik er det”, men det ville også være feil, ettersom gruppen selv i flere sammenhenger har uttalt at det viktigste med musikken deres, er ikke at man skal finne konkrete svar hos dem, men heller lære å tenke selv og finne en egen mening ved musikken deres. Man kan selvsagt argumentere at skaperen av et verk ikke nødvendigvis er den som vet best hva betydningen av et verk er, men det kan hjelpe å få et innblikk i intensjonen bak verket for å forstå det – og akkurat i dette tilfellet, velger jeg å legge vekt på musikernes egen intensjon slik som en hermeneutiker ville ha gjort.
Sangen ”Lateralus” kan man si at er det verket som står i fokus. De resterende sangene bygger videre på ”Lateralus” tema. Tittelen på sangen spiller på to ting; lateral tenkning, altså at man skal bryte med normaltenkningen i samfunnet og stille seg på siden, - og en muskel – Vastus lateralis3. Dette kan sies å spille på at TOOL anser seg selv som en muskel som skal dra mennesker ut av den dvalen som samfunnet og organisert religion har lagt dem i. ”Lateralus” er både i form av tekst og det instrumentale en slags spiral basert på den såkalte fibonaccifølgen4. Både slag på trommer og stavelsene i teksten følger følgen opp til et visst punkt, før den snur, og går baklengs ”ned” følgen igjen. Teksten ”…swing on the spiral…” (Carey m.fl. 2001b) i ”Lateralus” kan sees som en referanse til dette – teksten svinger opp og ned på tallfølgen og det kan bli lett å sette dette i sammenheng med den hermeneutiske sirkel (/spiral), hvor man forsøker å oppnå forståelse, men til slutt ender opp på det samme sted,- med en likevel dypere forståelse eller større oversikt om “sannheten”. Teksten omhandler en søken etter å se det indre lyset i en selv, i stedet for en endeløs søken etter en Gud man aldri vil finne.
Musikkteoretisk sett er det akkurat lateral tenkning som synes å ha vært utgangspunktet for bandet da de skrev sangen. ”Lateralus” bryter med enormt mange normer innenfor musikken. Den mest åpenbare er lengden på sangen. Vanligvis varer en rockesang omtrent tre og et halvt minutt, mens ”Lateralus” varer i hele ni og et halvt. Taktmessig bryter sangen også med de vanlige formene. De fleste sanger har en taktart på 4/4-takt eller 3/4-takt (denne utvides også til 6/12-takt). Dette vil normalt sett ikke endre seg gjennom en sang og det er også disse to taktartene som vil føles ”naturlig” å telle for de fleste. ”Lateralus” bryter totalt med denne formen med svært hyppige endringer av taktart. Særlig i det som kan kalles ”broen” i sangen er dette tydelig hvor den endrer taktart etter hver enkelt takt. Taktskiftene svarer til det 17. trinnet i fibonaccifølgen, 987 – som da henholdsvis gir taktartene 9/8, 8/8 og 7/8. Disse taktartskiftene går også igjen i resten av sangen som en slags spiral – som nok en gang kan sees som en referanse til tekstens spiral-tema. Selve fibonaccifølgen - og dermed “det gylne snitt” - finner man også i naturlige spiraler. Spiralen i et sneglehus, rotasjonen på støvbærerne i en blomst - ja, til og med formen til en spiralgalakse som vår egen Melkevei, følger fibonaccifølgen. At man finner igjen fibonaccifølgen nesten over alt i naturen, er av mange blitt sett på som “Guds fingeravtrykk” - at alt har en sammenheng. Det er kanskje nettopp å vise denne sammenhengen som er grunnen til at TOOL har valgt å implementere denne følgen flest mulig steder i “Lateralus”. “Lateralus” er et forsøk på å motta gi videre “gaven” - innsikten - til menneskeheten. Dette kan man lese ut fra de første linjene i “Lateralus”; “Black, then, white are, all I see, in my infancy, red and yellow then came to be, reaching out to me, lets me see5.”. (Carey m.fl. 2001b) Først ser man verden i svart-hvitt, deretter kan man, med den rette innstillingen, se fargene - “sannheten” som strekker seg ut etter deg.
Den påfølgende sangen, ”Disposition”, er den første delen av den såkalte ”triaden”. ”Disposition”, ”Reflection” og ”Triad” var opprinnelig én sammenhengende sang (noe som blir tydelig indikert på baksiden av omslaget til CD-platen6) . Her blir landskapet nærmest en motsetning til den relativt aggressive ”Lateralus”. Sangen er rolig og flytende, men det blir indikert i teksten at selv om ting er rolig nå, kan det fort komme en endring – den føles nærmest som et slags mellomspill før den kommende ”stormen”; ”mention this to me, mention something, mention anything – and watch the weather change” (Carey m.fl. 2001a). Teksten er svært kort, men blir gjentatt flere ganger gjennom hele sangen nærmest truende. Dersom man anser ”Lateralus” for å være doktrinen, vil ”Disposition” være den tiden hvor planen for reformasjonen forberedes. Det foregår i det stille. Det er “stille før stormen”.
“Reflection” kommer som et slags brudd i forhold til historien. Den kan, som tittelen henspiller på, sees som en enda dypere refleksjon over den forestående “kampen” - iallefall i teksten. Dermed er oppbygningen av musikken en slags parallell til hvordan “Disposition” og “Triad” står til hverandre. Den begynner svært rolig, for så å slå over til en mer aggressiv stil mot slutten7. Teksten er altså en videre refleksjon over hvordan alle er en del av en høyere enhet, “And you will come to find that we are all one mind, capable of all that’s imagined and all conceivable” (Carey m.fl. 2001c), men samtidig kan den virke som om jeg-et i teksten nærmest trygler om at menneskene tar imot innsikten - “gaven” “[so you] must crucify the ego before it’s far too late, I pray the light lifts me out - Before I pine away” (Carey m.fl. 2001c).
“Triad” er revolusjonen det har blitt hintet til gjennom alle de tre foregående sangene og det er nå tydelig hvorfor mange velger å plassere TOOL i metall-sjangeren. Ved gjennomlytting fremstår hele “Triad” som en syv minutter lang apokalypse og det eneste sporet av vokal man kan finne, er forpinte hyl som ligger kvelt det massive lydbildet. De som ikke ville ta imot “gaven” (jm.f. “Lateralus”) må nå lide konsekvensene.
Ettersom man kan finne fibonaccifølgen og fibonacci-spiralen igjen over alt i universet, kan dette gi et inntrykk av, i sammenheng med teksten i ”Lateralus” (” … to swing on the spiral of our divinity…” (Carey m.fl. 2001b) ), at alt, i følge TOOL, har en sammenheng som viser guddommeligheten i oss selv og universet. Her kan man dra paralleller til den tyske filosofen Gottfried Leibnizs teodicée8 om at alt i hele universet henger harmonisk sammen som et tegn på Guds eksistens – at virkelighetens innretning rettferdiggjør Guds eksistens. Altså, ettersom den virkelige verden er full av gylne snitt og fibonaccifølger, kan man, slik jeg tolker at TOOL ønsker å fremvise, finne, som nevnt, et fingeravtrykk av det guddommelige i den virkelige verden. Dog, Leibniz avviser all form for fri vilje, ettersom, slik han så det, i denne harmoniske sammenhengen som Gud har skapt, er skapelsen den eneste frie handling, alt annet er et resultat av denne handlingen. I motsetning til Leibnizs avvisning av fri vilje, er det nettopp den frie viljen TOOL forsøker å vekke. De oppfordrer til å forkaste alt som binder en fast, slik som religioner som forhindrer en fra å oppnå sann innsikt i universet og en selv; ”… following our will and wind, we may just go where no one’s been”. Man kan nesten si at i TOOLs univers er religioner en slags form for simulacra hvor det males falske bilder uten rot i virkeligheten og gjør folk blinde for sann innsikt.
Slik jeg tolker ”Lateralus” og “triaden”, er det ikke om å gjøre å søke etter Gud, fordi Gud allerede finnes i en selv - og om man innser dette ”faktum”, kan man innse sin egen guddommelighet, og samtidig bare være menneskelig; ”…to swing on the spiral of our divinity, and still be a human…” (Carey m.fl. 2001b). Dette kan man også se et hint til i omslaget til plata. Omslaget er utformet slik at man blar igjennom de forskjellige lagene i et menneske – muskler, blodårer, nerver, skjelett, indre organer og til slutt et slags abstrakt bilde som skal representere sjelen. Bildet som er i midten, er mer eller mindre et menneske delt i to, og om man ser nøye etter i hjernen, kan man se at ordet ”GOD” står skrevet – altså Gud er i en selv. Det er ikke et behov for en simulert, falsk religion.
Ut fra tolkningen av disse sangene mener jeg Susan Sontag tar feil når hun sier at den estetiske opplevelsen forringes av tolkning; “Liksom avgassene bra bilene og tungindustrien forsøpler byens luft, forgifter kunstfortolkningens utgytelser våre sansers mottakelighet.” (Sontag 2007/1964: s. 38). Fortolkning i dette tilfellet, øker den estetiske opplevelsen, etter mitt syn, ettersom man i mye større grad klarer å se hvilken helhet de forskjellige sangene, musikken og teksten utgjør sammen. Hun sier i “Mot fortolkningen” at “Utfordringen ligger i å skyve innholdet litt i bakgrunnen slik at vi i det hele tatt klarer å se verket.” (Sontag 2007/1964: s. 41), men dersom man skyver innholdet og de forskjellige delene av TOOLs musikk i bakgrunnen, er det nettopp opplevelsen av helheten man mister. Man kan rett og slett ikke se sammenhengen, helheten, uten å først gå nærmere inn i verket og studere delene. Fibonaccifølgen, det gylne snitt - samspillet mellom tekst og musikk er alt sammen en del av helheten, men den er umulig å se uten fortolkningen. Uten fortolkning, vil man bare se fragmentene og ikke hvordan alt er filtrert sammen til en større helhet.
Litteratur:
Carey, Chancellor, Keenan, Jones (2001a): “Disposition” fra Lateralus. New York: Zomba Recording Corporation.
Carey, Chancellor, Keenan, Jones (2001b): “Lateralus” fra Lateralus. New York: Zomba Recording Corporation.
Carey, Chancellor, Keenan, Jones (2001c): “Reflection” fra Lateralus. New York: Zomba Recording Corporation.
Carey, Chancellor, Keenan, Jones (2001d): “Triad” fra Lateralus. New York: Zomba Recording Corporation.
Linneberg, Arild (2007): “Hva er estetikk”, i Hansteen, Linneberg, Nielsen, Viken (2007): Tekst og kultur. Ei innføring. Oslo: Spartacus Forlag.
Sontag, Susan (1964): “Mot Fortolkningen”, i Tekst og kultur (2007). Bergen: Førstesemesterstudiet, Det humanistiske fakultet, Universitetet i Bergen [kompendium].
- må innrømme at jeg ble litt skuffet… ↩
- Forøvrig også en formestetiker, men la vekt på å finne sannheter om klassemotsetninger og samfunnet generelt ut fra at kunst, som en relativt autonom størrelse, vendte seg bort fra samfunnet - gjorde seg fremmed og utilgjengelig - på denne måten kunne man se hva kunsten, i sin form, vendte seg bort fra. ↩
- En leggmuskel ↩
- En tallfølge som begynner med tallene 0 og 1 - deretter utgjør tallene summen av de to foregående (0, 1, 1, 2,3, 5, 8, 13 osv.). Forholdet mellom to etterfølgende tall nærmer seg phi (det gylne snitt - 1,618) og jo større tallene er, jo nærmere ligger forholdet phi (ikke pi - 3,14) ↩
- Her kan man se hvordan teksten følger fibonaccifølgen. ↩
- Det er en klamme rundt titlene på disse tre sangene.
Grunnen til at “triaden” likevel ble delt opp, kommer av at plateselskapet ikke aksepterte lengden den éne sangen ville ha fått. ↩ - Dette skiftet kommer, ikke overraskende kanskje, omtrent i det gylne snitt.
Sett i sammenheng, tidsmessig, med “Disposition”, kommer også “Triad”, den aggressive delen, inn i det gylne snitt. ↩ - Et filosofisk og teologisk forsøk på å forklare hvordan ondskap kan eksistere samtidig som det finnes en “god” og allmektig gud. Bedre kjent som “det ondes problem”. ↩
